If your best friend told you the same story
Endelig tilbake i Tokyo og jeg har nesten klart å tilpasse meg den nye tidssonen. Er riktignok ikke mer enn sju timer differanse, men denne gangen brukte jeg litt lengere tid på å omstille meg. Kan det komme av at jeg har blitt eldre? Og eldre er noe mange definitivt blir i Tokyo. Når bor det ikke lengre 38 millioner i stor Tokyo, tallet er nede i 37.2 millioner. Innbyggertallet i hele Japan gikk ned med hele 644.000 innbyggere i 2021. Hovedårsaken er pandemien. Ikke på grunn av dødsfall, men heller fordi det ble innført strengere kontroll for å komme inn i Japan samt at mange valgte å flytte tilbake på grunn av usikkerheten. Men de kommende månedene har den økt med en person og det er meg. Så hva skal jeg finne på i fritiden? Det blir å gjøre det jeg ikke fikk gjort sist, selv om pandemien ikke er avblåst 100%.
En ting er sikkert, i Tokyo kan du arrangere verdens største fest. Dette er noe du ikke kan gjøre i New York, Paris eller Bangkok. Alle disse byene byr selvsagt også på fantastiske matkulturer som er verdig en livslang utforskning, men ingen kan måle seg med dybden og bredden av deilighet som tilbys av Tokyos kulinariske liv. Hva kommer dette av? Tipper at årsaken er at New York City har rundt 30 000 restauranter mens i Tokyo finnes rundt det hele 160 000. (Ta et øyeblikk til å la det synke inn, takk.) Så jeg skal nok ikke sulte. Mange har også en formening om at Tokyo eller Japan for den saks skyld er dyrt. Hva er dyrt? Sammenlignet med Thailand eller Latin Amerika er det dyrt, men sammenlignet med Sveits, UK og Norden, så er prisene noe som passer en norsk lommebok utmerket.
Det største problemet er nok språket. Å treffe noen som snakker bra engelsk forekommer like ofte som du kan oppleve en total solformørkelse. Kanskje ikke så ille, men ganske nærme. Få mennesker i verden snakker mindre engelsk enn japanerne, noe som betyr at du må skjerpe kroppsspråkferdighetene dine, lære noen nøkkelfraser og ta med en vilje til å le av deg selv i den lange strømmen av litt pinlige situasjoner som uunngåelig vil følge deg rundt i landet.
Da blir spørsmålet er jeg klar? Jeg må si nesten. Jeg må ikke glemme kontanter. Det kan være overraskende å høre at landet som oppfant kuletoget og robotstrippere fortsatt er avhengige av hard valuta. Steder som en femstjerners Ryokan (luksuriøse overnattingssteder) til sushirestauranter i toppklassen nekter å ta kredittkort, noe som betyr at du må bære en tykk dott av yen rundt hele tiden. Svært få japanske minibanker fungerer med utenlandske kort Her er postkontoret og 7-Elevens, de to mest pålitelige måtene å få penger på.
Så var dette med å bli eldre i Japan. Det får bli i neste episode.
Med dette så ønsker jeg dere en god helg og en fantastisk 17. mai