How to Conquer Seiza, the Foreigner’s Nightmare

Med fare for å gjenta meg selv, måtte jeg her om dagen lese alle mine gamle reisebrev som er samlet i bokform. Riktignok er ikke disse utgitt, men er grunnlaget til et foredrag jeg har holdt flere ganger det siste året. Den japanske kulturen fascinerer meg mye. Derfor har jeg i dag tenkt å skrive om Seiza og de problemene dette kan medføre.

Jeg vil som oftest gjøre en innsats for prøve å passe inn i det japanske kulturen. Jeg har lært om hvordan jeg skal håndtere spisepinner og kanskje enda viktigere, hva du ikke skal gjøre med dem. Jeg har også lest de ulike måtene jeg bør og ikke bør oppføre meg på japanske helligdommer og har selvsagt lært meg noen japanske gloser for å vise at jeg gjør en innsats.

Men enkelte ting krever mer enn innsats. Noe som kan være litt mer enn jeg klarer å håndtere. Hvis du som de fleste av oss over 20 år, også har en frykt for å ende opp med å "gå japansk", oppsummeres dette i ett skremmende ord, Seiza.

Seiza er det japanske ordet for måten en japaner sitter på. Det være seg hjemme, i et tempel eller på en restaurant. Og det er her utfordringen kommer – når man inntar et måltid, spesielt et hyggelig og elegant måltid, en tradisjonell flere retters Kaiseki. Man bruker jo gjerne mye penger på en tradisjonell opplevelse, så hvorfor vil jeg helst unngå å sitte på denne tradisjonelle måten?

Vel, av en grunn. Den er ikke behagelig for oss moderne mennesker. Å sitte i seiza-stilling betyr å sitte på en måte som til og med en yogautøver kan oppleve som slitsom etter ikke altfor lang tid.

Å sitte på knærne eller på føttene over lengre tid, vil gi deg kramper og noen andre mindre dramatiske ubehag, som for eksempel prikking i bena. Så det å sitte i seiza gjennom en lang middag er nok et marerittscenario for oss utlendinger.

Ordet seiza betyr "sitte i riktig stilling". Med dette menes å sitte med bøyde ben, knærne fremover og baken hvilende på hælene. Ryggen er rett, og hendene er foldet i fanget. Dette er garantert helt greit for menn som alltid kan ha knærne litt fra hverandre, noe annet er det for damene. En ting er sikkert, å sitte slik er ikke behagelig og i hvert fall ikke over lang tid.

Det som er viktig å huske på, er at å sitte på denne måten er ment å ikke bare formidle respekt, men også hengivenhet og ydmykhet. Og øvelsen ydmykhet har sin pris.

Interessant nok utviklet seiza seg for bare 200 år siden, ut av en annen japansk skikk som går ut på å gi penger eller andre gjenstander til en annen med begge hender. Så hvis du ikke klarer å sitte lenge i seiza, kan du alltid vise din kulturelle kunnskap ved å påpeke at dette egentlig ikke er en gammel tradisjon.

Heldigvis forstår japanerne problemet med seiza – de er tross alt moderne mennesker, vant til skrivebordsjobber og utfører sjelden yoga, akkurat som mange av oss.  Derfor har de utviklet noen ansikts- og benbesparende løsninger.

Først så finnes det noen små, kubelignende puter (zabuton) som plasseres mellom de bøyde bena og under rumpa som gir nok støtte til å ta trykket av føtter og knær, samtidig som disse er diskre med hensyn til din fysiske utilstrekkelighet. Japanerne er snille mennesker og de forstår oss. Ikke nøl med å be om en zabuton.

En annen måte å unngå at føttene sovner er å holde dem i bevegelse, om så bare litt. Små bevegelser, vifte med tærne, løfte rumpa et par centimeter eller to opp er også gode øvelser.

Dette vil i det minste minske smerten fra lårene som distraherer smerten på tærne. Husk at hovedmålet er å forbli på gulvet, av respekt, hengivenhet og ydmykhet – og ikke fordi det er komfortabelt.

Legger til at det heldigvis ikke er mange japanere som sitter på denne måten. Så hvis du mener at du er i stand til å sitte seiza på en fancy kaiseki-middag, lykke til. Husk bare at hvis føttene dine sovner etter 10 minutter, kommer du deg kanskje gjennom middagen, men du kan garantert ikke gå de neste to dagene. Det finnes grenser for hvor mye vi skal strekke oss for å være høflige.

Husk at poenget med en kaiseki er å kose deg. Du betaler massevis av yen for den opplevelsen.

Det er også viktig å huske at du er i Japan for å kose deg og lidelse er absolutt ikke en nødvendighet. Så fremfor alt, slapp av.

Derfor kan denne setningen til slutt være grei å ta med seg.

Du kan ha vondt nå, men når du kommer hjem og følelsen har kommet tilbake til føttene dine, kommer du til å ha en god historie å fortelle.