The unique aspects of Japanese schools

Noe jeg ofte lurer på under mine reiser, er hvordan det er å vokse opp og bo i det landet jeg besøker. Jeg er heldig som ofte tilbringer flere måneder ute på jobb i utlandet. Denne gangen har jeg spurt mine kollegaer for å prøve å komme til bunns i på hvorfor alle er så utrolige høflige her i Japan.

Ut ifra svarene jeg fikk så er stikkordet skole. Siden etikette og andre skikker er noen av hovedingrediensene skolene legger vekt på, er jeg sikker på at skolegangen er en unik opplevelse. Men er alt dette tilfeldig?

Den Japanske kulturen er bygget rundt harmoni og refereres på japansk til ordet wa 和.  Ordet harmonisk kjenner mange fra musikken som betyr samklang av toner.  

Men andre ord, musikken er harmonisk og låter pent.  Det er nettopp dette jeg ser i den japanske kulturen hele tiden. Det spiller heller ingen rolle om det er i et forretnings-, familie- eller offentlig miljø. Det rådende idealet er å jobbe sammen for felles beste.

Selvsagt har japanerne også motstridende ideer og følelser, men alle enige om at en god harmoni samlet sett er det beste for hele samfunnet. Tradisjonene fra tidligere epoker er fortsatt fremtredende i det japanske kulturen, det er disse verdiene som formidles til hele samfunnet fra tidlig alder.

Og det er her skolene kommer inn med sine unike egenskaper og skikker.  Her skal de harmoniske grunnreglene læres og gjennomføres.

Noe som ikke er unikt men samtidig veldig japansk, er å ta av seg skoene når du går inn i ditt hjem og ta på seg innesko. Årsaken er for det meste av praktiske årsaker, som blant annet unngå unødvendig skade eller slitasje på tatamien, som er gulvmatter laget av bambus som ofte finnes i de japanske hjem. Den samme praksisen følges på skolene og på enkelte arbeidsplasser. Som en liten kuriositet kan jeg legger til at skal du på toalettet eller som vi sier her på en høfligere måte «restroom», så står det gjerne egne sko som du bruker innenfor badet. Renslighet er nok stikkordet her, men det får bli en annen gang.

Men hva med skolene som jo er hovedtemaet i dette reisebrevet? Elevene er her også pålagt å ta av seg uteskoene, sette de på en tildelt hylleplass ved inngangen før de bytter over til innesko. Dette kreves ikke bare av elevene, men gjelder også for besøkende, lærere og andre ansatte. Det er her det nevnte wa-prinsippet kommer til sin rett. Denne praksisen stiller alle på lik linje for å si det sånn.

Jeg som er opptatt av mat må også skrive noen ord om skolelunsjen eller lunsjen generelt. Lunsjen oppfattes ikke bare som en pause, men også som en del av læringsprosessen som aldri slutter. Her jeg jobber har vi en times lunsjpause klokken 12 hver dag, der vi bruker den siste halvtimen til gjensidig opplæring av språk. De lærer litt engelsk og jeg litt japansk.

Selvsagt inneholder lunsjen mat, som også er en viktig del av opplæringen. Ved å la elevene delta i matlagingen og ikke minst serveringen av lunsjmåltidet, gir dette barna en høyere forståelse av ernæring og den kulturelle betydningen av maten. Og ikke minst, ved å la de være med å servere maten, vil de også en få en større forståelse av det å sette andres behov foran sine egne. Er jo en grunn til at Japan har rykte på seg for å være en av de mest høflige befolkningene i verden. Tar også med at Japan har en lav fedmefrekvens hos barn. Det sies at dette er noen av fordelene med "wa-effekten".

Respekt er avgjort en stor del av tilværelsen til en japaner og spesielt overfor de eldre. Uttrykket for denne respekten er noe av det første man lærer på skolen. Før timen starter, vil elevene stille seg opp og hilse på læreren ved å si «yoroshiku onegaiitashimasu», en veldig fleksibel flerbruksfrase som i denne sammenhengen løst kan oversettes til, «vi er respektfullt i din omsorg».  

Ved første øyekast virker det enkelt nok, men etter hvert innser du hvor kompleks bruken er.

Et annet eksempel er når du presenterer deg selv for første gang. Du sier navnet ditt, hvor du kommer fra, hva du gjør osv. og så helt til slutt legger du til "yoroshiku onegaishimasu." I dette tilfellet betyr "yoroshiku onegaishimasu", "hyggelig å møte deg."

Hos oss er det vanlig å si takk når du ber noen om å gjøre noe for deg. Skal vi oversette takk til japansk blir det «arigato gozaimasu», men du skal ikke bruke det til å takke noen på forhånd. I stedet bør du bruke "yoroshiku onegaishimasu."

Det er praktisk talt umulig å kommunisere med en japansktalende uten å måtte bruke dette uttrykket på et eller annet tidspunkt.

Så hva betyr det? En grov bokstavelig oversettelse av "yoroshiku onegaishimasu" ville være "vær så snill å behandle meg verdig."

I den motsatte enden når skoletimen er ferdig, vil klassen igjen reise seg og takke læreren for dagens leksjon ved å bukke og si «arigatou gozaimashita». Dette kan oversettes til takk skal du ha. Læreren svarer selvsagt tilbake i det elevene går ved å si "ki o tsukete okaeri", som betyr "vær så snill og kom deg trygt hjem."

Gjennom disse enkle moralske leksjonene, legger de japanske skolene vekt på å støtte familiestrukturen ved å styrke og innføre det viktige aspektet av det å være en ressurs for samfunnet fra en tidlig alder. Alt dette er utformet for å dyrke en sterk følelse av rettferdighet, hardt arbeid og oppmerksomhet fra andre. Det er ikke noe tvil at det er mange forskjeller mellom den japanske skolen og skolen vi selv gikk på en gang i tiden. Med et balansert fokus på tradisjonell utdanning og karakterbygging, tror jeg den japanske skoleopplevelsen er unik.