Lost in Translation

Enda en uke har gått og slutten på denne ble tragisk og trist. Det er ikke ofte vi leser om vold i Japan, men det vil ikke si at det ikke finnes. Japan er selvsagt ikke noe unntak, men som ellers i verden hører vi kun om de store sakene, mens de små passerer uten å bli nevnt. Kriminaliteten i Japan er generelt lav og til tross for de store folkemengder er det lite lommetyveri for å nevne et eksempel. Her er det også nulltoleranse og meget strenge straffer for alle former for narkotiske stoffer. Yakusa er et fellesnavn på bander som driver med organisert kriminalitet i Japan. De kalles også japansk mafia. Yakusa stammer tilbake fra samurai-tradisjonen og har forbindelser til nasjonalistiske grupper på den ytterste høyrefløyen.

Et annet problem er at stadig flere eldre havner i fengsel. Hver fjerde person blant Japans om lag 125 millioner innbyggere er nå en pensjonist. Fortsetter den demografiske utviklingen, vil 40 prosent av landets innbyggere være over 60 år gamle i år 2060.

En av fem innsatte i japanske fengsler er over 60 år. Enkelte japanske fengsler ligner på pleiehjem, skriver et blad jeg kom over.

Selv om mye av eldre-kriminaliteten handler om enkle butikktyverier, så ser japansk politi en økning også i voldskriminalitet og drap blant denne gruppen.

Det er ikke mulig å peke på årsakene, men økonomi forklarer antakelig en del. Jeg har selv observert mange uteliggere som bor under broer, med alle sine eiendeler plassert i pappesker som gjerne bærer et skilt, No Photo. Mye av kriminaliteten er fattige eldre som stjeler i butikker. I Japan kan selv små forbrytelser som butikktyveri sender deg i fengsel. For japansk politi og rettsvesen er eldre kriminelle blitt et stadig større problem.

Mange advarer om at problemet kan bli enda en god del større, i takt med at Japans eldrebefolkning fortsetter å øke.

I Japan har familien tradisjonelt spilt en viktig rolle i omsorgen for eldre. Med stadig flere eldre, og stadig færre unge og middelaldrende som kan være til hjelp, har det japanske samfunnet fått et problem. Om lag 40 prosent av alle eldre er aleneboere – og den typiske japanske eldre-forbryteren er en ensom person.

Tidligere denne uken kunne vi alle lese det tragiske drapet på Shinzō Abe, en høyrespektert politiker. Om litt over en uke er det også valg her i Japan, derfor reiser mange av landets politikere rundt og holder taler.

Japan er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt keiserdømme, hvor keiser Naruhito (i Japan benevnes regjerende keisere aldri med fornavn, men blir kalt tennō heika) er statsoverhode, og Fumio Kishida (LDP) har vært statsminister siden 4. oktober 2021. Japan er en enhetsstat med to administrative nivåer under staten, 47 prefekturer og 1 719 kommuner. Ikke rart det holdes taler rundt hvert gatehjørne.

Det var under et slikt arrangement i Nara, litt øst for Osaka er det fatale skjedde. Nå er denne hendelsen omtalt i verdenspressen og jeg skal ikke gjenta noe. At jeg derimot ble overrasket over reaksjonene til mine japanske kollegaer er noe annet. På min arbeidsplass ble kanskje alt enda mer spesielt siden gjerningspersonen var en gammel marinesoldat og jeg jobber selv på en militærbase.

Her merket jeg hvor fortvilet de ble overfor språkbarrieren mellom oss siden de gjerne ville fortelle meg hva som hadde skjedd. Det endte med at vi ringte opp min kontaktperson i Japan via Teams, så kunne de fortelle han hva de hadde på hjertet slik at han kunne oversette det til meg. Jeg merket hvor følelsesladet samtalen ble, men de var etterpå lettet over å kunne fortelle meg dette selv. Jeg har i ettertid stusset over hvorfor de var så ivrige med å få fortalt meg dette med egne ord. En av årsakene ligger selvsagt i kulturen her i Japan. Husker en episode i 1998 under OL i Nagano, min aller første reise til Japan, der vi ble påkjørt av en annen bil. Jeg husker godt utrykket til den stakkars japaneren som fortvilet satt der og selvsagt var glad for at det hadde gått bra, men skyldfølelsen over at han som japaner hadde ødelagt vårt inntrykk av Japan var tydelig.

Den samme følelsen fikk jeg sist fredag. Her var det viktig for mine kollegaer å fortelle meg hva som hadde skjedd og siden nyhetene kun var på japansk, møtte vi en utfordring. Som skvadronsjefen sa, Santi-san som jeg kalles, du er en av oss og du fortjener å få vite det av oss siden alt på TVn kun er på japansk. Du skal ikke føle deg utenfor. Jeg kan ikke huske å ha bli satt ut på den måten før med de positive ordene og jeg følte meg plutselig veldig integrert på jobben. At de var redde for mitt inntrykk av Japan skulle bli negativt var tydelig å se, akkurat som episoden i 1998.

Det jeg personlig har tenkt over denne hendelsen i ettertid, er at ordet terror ikke er nevnt i det hele tatt. Hadde dette skjedd i Norge så hadde det garantert havnet under kategorien terror vil jeg tippe. Her har de fokusert mye på at det var en personlig tragedie hos gjerningsmannen uten at det forsvarer hans handling. Hendelsen har også startet en debatt der sikkerheten til landets politikere skal gjennomgås.

Så var det dette med Lost in Translation.

Har du ikke sett filmen med samme tittel, anbefaler jeg den på det varmeste.

Filmen Lost in Translation oppsummerer følelsen av å lete etter din plass i en verden du ikke automatisk hører hjemme hos.

Så moralen er, jo mer du vet hvem du er, og hva du vil, jo mindre lar du ting opprøre deg.

I dag føler jeg at jeg har funnet en liten plass i Japan.