Behind the fasade

Jo mer jeg leser om Japan desto mer overrasket blir jeg over enkelte episoder som kanskje ikke er så viktige, men samtidig episoder jeg kjenner igjen fra Norge. Husker godt en episode for noen år siden da min kone og meg skulle fornye våre pass. I grunn en enkel oppgave som bør være unnagjort i løpet av få minutter, med mindre du havner i skranken der ekspeditøren fra helvete bruker all sin tid for å kontrollere hvorvidt bildet er 100% korrekt eller ikke. Det skal ikke være for mye eller for lite lys og ørene skal jo synes, så håret må legges pent bak ørene. Ikke glem å ta av øredobbene, så slipper du å bli stemplet som idiot. En siste sjekk foran speilet kan du bare glemme. Du må for all del ikke smile, heller ikke glemme å vende blikket litt mot høyre eller var det venstre. Så må hodet være vinkelrett, ikke for mye opp eller ned siden haka ikke må kaste skygge. Godt at gyldigheten på passet kun er på ti år, er du misfornøyd kan du satse på bedre lykke neste gang. Når en så enkelt oppgave i Norge kan til de grader bli omfattende, lurer jeg på hvordan det arter seg i Japan der alt er nøye planlagt og absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Å ta førerkortet er ingen enkel prestasjon i Japan, men når du endelig består alle prøvene som for eksempel å svare på spørsmål fra sensoren om biler og motorsykler, eller hvordan du skal sikre lasten på 2000 kilo, før en tur ut i trafikken som du selvsagt gjennomfører prikkfritt, da er sjansen stor for at du kommer til å bli overlykkelig.  Nå kan du gå frem til skranken for å få ditt etterlengtede førerkort. Siden dette er en stor milepel er det derfor ekstra hyggelig at Japan nå lovmessig tillater deg å smile på førerkortbildet ditt, i det minste i enkelte deler av Japan.

Utstedelse av førerkort i Japan er underlagt politiets juridiske avdeling. Høsten 2021 ba flere lokale etater om en gjennomgang av førerkortforskriften for å prøve å lette på noen unødvendige restriksjoner rundt bildet på førerkortet. Byen Osaka bestemte seg raskt for å droppe forbudet mot å smile på bildet. Kanskje ikke overraskelse at nettopp Osaka er først ute, siden nettopp denne byen er å betrakte som hovedstaden for tegnerier og animasjonsfilmer. Med andre ord, japanskkultur på høyt nivå. Det tok heller ikke lang tid før Tokyo kom til samme avgjørelse.

Argumentet som ble brukt var at ikke-smil-regelen var utformet slik at førekortbildet viste ansiktsuttrykket på en unaturlig og forvrengt måte. Dermed kan Tokyo- og Osaka-sjåfører smile til kameraet, men de må for all del ikke gapskratte. Munnvikene kan bue litt opp, men du må holde leppene lukket og øynene må også være vidåpne. Det med vidåpne øyner i Japan synes jeg er litt morsomt.

Siden det nå er enklere restriksjoner rundt bildet, dukker det stadig vekk reklame som påminner om de nye fotoboksene som er plassert rundt om i byen. Disse fotoboksene tilbyr bilder i førerkortstørrelse, beregnet til søknaden om nytt førerkort eller kun til en fornyelse hvis du vil ha et nytt førerkort. Det er også lansert egne bevisstgjøringskampanjer, der bildet med to kjente samuraier med sure ansikter fra japansk historie brukes for å unngå at folk er sure på bilder.

En av disse samuraiene er Sakamoto Ryoma, en samurai fra 1800-tallet som var en fremtidsrettet politisk tenker, med drømmer om en frigjort Japan. Han var inspirert fra det amerikanske ordtaket, alle mennesker er skapt like.  Sakamoto var et stykke ned på rangstigen i samurai regimet, men gjorde seg bemerket. Ryomas berømte portrett viser han med blikket festet langt i det fjerne der også hårklippen er utført med sitt samuraisverd. Han ble for øvrig drept i 1867 av sine motstandere.

Men tilbake til førerkortet som ikke bare tillater et lite smil på bildet. Enkelt områder tillater at bakgrunnen på bildet også kan ha farger i muntre nyanser som rosa eller gul, så lenge dine klær har en annen farge og ikke går i ett med bakgrunnen. Tokyo tillater også bruk av fargede kontaktlinser på førerkortbildet, men kun med farger «nær din naturlige farge», noe som betyr at mesteparten av landets befolkning er begrenset til ulike nyanser av brunt.  Nøyaktige regler varierer imidlertid fra sted til sted, så her må den enkelte sørge for å dobbeltsjekke gjeldende lokale regler, i tilfelle de ber deg om å kun smile på bildet ditt, ber deg fjerne kontaktlinsene og komme med et bilde med en nøytral bakgrunn.

Dette med kontaktlinser minner meg også om noe annet. Jeg har i løpet av mine bortimot seks måneder i Japan sett utrolig mye øyner i alle varianter. Vakre, triste, spørrende, trøtte, glade, frustrerte øyner for å nevne noen. Dette er kanskje ikke så rart siden 96% av japanere går med munnbind. Jeg holdt selv på å tråkke i salaten her om dagen. Det dukket opp en «ny» kar på jobben og det var like før jeg spurte hva han het. Heldigvis sjekket jeg hans navn på brystet og det skulle vise seg at han bare hadde tatt av seg munnbindet.

Det skulle altså ta seks måneder 😊

En annen sak jeg har lagt merke til er hvor lite rynker japanske damer har i ansiktet. Alle ansiktene ser ut som barnerumper. Ingen er oversminket eller bruker store smykker. At damene er bleike, er heller ingen hemmelighet. Så fort solen titter frem, eller det er meldt høyt nivå med UV stråling, dukker paraplyene opp for å beskytte seg.

Vi nærmer oss slutten regntiden i Tokyo, temperaturen er på rundt 30 grader. Siden luftfuktigheten gjerne er på rundt 75 %, da er det varmt og klamt. Noen går i shorts og t-skjorte mens andre er heldekket for ikke få sol på kroppen.    

Jeg nevnte munnbind noe som fortsatt brukes i Japan. Ikke for at det alltid er nødvendig, men jeg har på følelsen at det ligger noe mer bak denne årsaken. Jeg tror at japanere liker å ha på seg maske, da de ikke vil vise ansiktene sine på grunn av selvtillitsproblemer rundt utseendet deres. Maskene har jo vært elsket og verdsatt i Japan lenge før pandemien. Nå i varmen går mange med maska under haka så jeg ser flere ansikter, men det er tydelig at noen ikke er komfortable uten.

Men la det være sagt, mange av damene som går uten maske, bør ikke skamme seg for å gå uten.

Siden nesten alle japanere bruker maske, har oss utlendinger heller noe annet valg enn å bruke munnbind. Det var dette med den gjensidige respekten. Vi ønsker jo heller ikke å bli kalt den gale «gaijin» (den gale utlendingen).

Jeg ble selv instruert av myndighetene ved ankomst på flyplassen at jeg ikke behøver å ha på meg maske siden det ikke er lovpålagt, men at de setter pris på om jeg gjør det, spesielt der det ikke er mulig å holde avstand. I en by med rundt 37 millioner innbyggere, er det nesten en umulig oppgave å holde god avstand, men er det mulig, ja det er det. Det finnes mange store og luftige parker i Tokyo.

Bruk av masker har selvsagt også en positiv innvirkning på næringslivet.

Profesjonell øyenbrynpleie blir stadig mer populært, spesielt blant unge, ettersom flere og flere mennesker ønsker å forbedre utseendet til sine øyner siden de fortsatt bruker maske på grunn av pandemien. Utvalget er jo utrolig stort, så det blir litt motepreget.

Så hvem vet, kanskje jeg selv skal gå inn for ett rødt og ett grønt øyenbryn? Eller hva med en buskete og en tynn? Valgene er ubegrensede.

Skal ta et nærmere blikk av mitt eget speilbilde neste gang, så kan jeg vurdere om det er behov for noen justeringer. Og hvem vet, kanskje jeg legger ut et bilde der jeg smiler 😊