My Cosmo Card

My Pasmo Card

Sitter her og skriver mitt 30. reisebrev, inkludert reisebrevene jeg skrev vinteren 2021. Det er merkelig som tiden flyr når man har det hyggelig og bra, selv om det som oftest blir lange arbeidsdager.

Det som er nytt siden sist er to nye og hyggelige bekjentskaper. På hotellet har Mr. Hitachi-san blitt oppgradert og kan levere enda flere tjenester. Mr. Hitachi-san er TVn på rommet av merket Hitachi, der av Mr. Hitachi-san. Foruten 8 Japanske kanaler, har det dukket opp en kanal som sender engelske filmer tekstet på japansk. Det andre hyggelige bekjentskapet er Mr. Suzuki-san. Han er leder av den lokale seilflyklubben litt nord for Tokyo, noe jeg kommer tilbake til en annen gang.

I dag er tanken å skrive litt om teknologien som ligger et stykke foran Norge på enkelte områder, men overraskende langt bak på andre.

La meg starte med togkortet mitt. Dette kortet er ikke bare et betalingskort for mine reiser til og fra jobb, det fungerer også som et elektronisk betalingskort med et stort omfang av bruksområder.

Skal jeg vaske tøy på hotellet, jeg leverer ikke det ikke til vask siden prisene er veldig høye, er det enkelt å ta heisen noen etasjer ned, putte alt i vaskerimaskinen, velge program, taste inn en selvvalgt kode for å låse maskinen så ingen andre kan fjerne ditt tøy, før du til slutt betaler med nettopp togkortet. Veldig behagelig å måtte slippe veksling til mynter, for selvsagt, denne muligheten finnes ikke på hotellet. Om morgen hvis jeg vil handle i kiosken, eller kanskje bare innta et raskt måltid før toget går, kan betalingen utføres med det samme kortet. Det meste er tilrettelagt for den travle japaner som gjerne løper fra tog til tog, to ganger om dagen. Det med løping er også litt merkelig. Det går et tog hvert andre minutt, så hvorfor stresse. Men klart, to minutter her og to her blir fort fire minutter om dagen. Tar du med hele uken, har dette blitt 20 min forsinkelses minutter. Problemet tror jeg kommer av at en japaner er vant til å togene er i rute på sekundet, dermed blir beregning av ekstra tid noe man ikke gjør.

Sist uke var jeg vitne til at toget var hele 50 minutter forsinket. Du blir litt fortvilet når all informasjon er på japansk og det kryr folk over alt. Enda mer merkelig er at det er helt stille. Du må jo ikke forstyrre noen. Det jeg derimot la merke til var at mange tok bilder av skjermen som viser togtidene. Da var det bare å ta opp telefonen og ta bilde. Årsaken til forsinkelsen skulle dessverre vise seg at en hadde valgt å takke for seg og hoppet ut foran toget. Dette er noe som dessverre skjer nesten daglig. Prosenten med selvmord har skutt i været både under og etter pandemien. Bildet er for øvrig et bevis overfor din arbeidsgiver, at du har en gyldig grunn til å være sent ute.

Men, det var dette med togkortet da.

Her om dagen satte jeg av dagen for å være turist og besøke en av Tokyos store attraksjoner, Tokyo Skytree. Selvsagt var det kø. jeg er jo ikke lenger alene i denne storbyen. Betalingen her kan gjøres på flere måter som kontant, kredittkort eller selvsagt med togkortet. Er jeg ute på vandringstur og blir tørst, så finnes det drikkeautomater omtrent på hvert eneste gatehjørne. Da kan du selv gjette hvordan betalingen enklest kan gjennomføres. Er du sulten og har lyst på en automathamburger, her gjelder det samme.

Telefoni eller kommunikasjon er også litt spesielt her. Min jobb består av mye reising til utlandet og kontakt med forbindelsene foregår for det meste via epost eller tjenesten Whatsapp. Dessverre så er ikke denne tjenesten så utbredt her, men det er den heller ikke i Norge, dermed bruker vi en tjeneste som heter Line. Det fungerer på samme måte, men litt irriterende å måtte ha enda en app. Her jeg jobber har jeg heller ikke anledning til å tilkoble min pc til det interne nettetverket på grunn av graderte opplysninger, men heldigvis fungerer 4G og 5G nettet utmerket og er utrolig stabilt.

Japan har ingen sensur som andre land i regionen, så tilgang på sosiale medier er absolutt ikke noe problem. På toget er det uhøflig å snakke i telefon, så sending av meldinger foregår i høyeste grad.

Spill eller gaming er også noe alle driver med. Det er umulig å unngå å se hvem som ikke spiller. Jeg er nok en av de få, selv om jeg sitter klistret til telefonen til og fra jobb. Forskjellen er at jeg enten er på Whatsapp, Facebook eller YouTube, mens en japaner nok foretrekker å jakte på Pokemon eller være langt inne i et spill og kanskje langt inn i en fantasiverden.

Pokemon hotellet, ja den finnes selvsagt, her jeg bor, har tilegnet en egen etasje som inneholder Pokemon lab, Pokemon cafe, Pokemon museet osv. Det er lange køer i helgene og det må jeg si, køkulturen i Japan er enestående. Skal du ut å spise er det som oftest lange køer utenfor de mindre japanske restaurantene. Køsystemet er lagt opp slik at det utenfor selve restauranten blir satt opp papirlister der du skriver deg opp med blyant. (ja du leste riktig, papirlister og blyant). På denne listen står også tiden du kan regne med å slippe inn. Som oftest er disse restaurantene kun et sted du spiser, betaler og går. Ønsker du å innta et måltid med venner og har tenkt å tilbringe lang tid, da må du gå et annet sted. Jeg spiser iblant på min faste karrirestaurant, der jeg har mine tildelte 20 minutter til å bestille, spise og betale. Det høres sikkert ikke så hyggelig ut, men å spise er som oftest en nødvendig onde og derfor er slike steder helt topp. Billige og tilrettelagt for oss enslige er de også.

Kan jeg betale med togkortet? Nei, her gjelder kontanter eller vanlig kredittkort.

Et måltid på disse stedene kommer på rundt 1000 YEN, drøye 80 kroner, derfor foregår gjerne betalingen raskt og effektivt med kontanter. Jeg kan ta som et eksempel min karrirett som består av snitsel med ris, karrisaus og drikke. Prisen er 987 YEN. Du betaler med en 1000-lapp og må vente på veksel som ikke tar langt tid, mer er bare irriterende..

Det hadde vært utrolig behagelig å kunne si, det er greit bare behold resten, men driks er ikke noe du gir i Japan. Velger du å gå uten å ta med din veksel, vil de gjerne komme løpende med pengene du glemte. (Dette har jeg blitt fortalt av en venn 😊). Så effektiviteten på disse spisestedene, er ikke noe å utsette på.

Jeg nevnte dette med køsystemet med penn og papir, men det finnes et system til. Utenfor restauranten er det flere rader med stoler der du rett og slett sitter og venter. Du flytter deg til neste ledige når du rykker frem i køen, samtidig som en servitør går rundt og tar opp din bestilling.  Når det endelig er din tur, dukker maten fort opp og du slipper å bla opp i menyen. Dette hadde du god nok tid til på utsiden.

Så på den ene siden har vi togkortet som kan brukes nesten overalt, mens skal du inn på restaurant og det er kø, der penn og papir med en tilhørende stollek er det som gjelder.

Mens jeg har skrevet dette reisebrevet kom jeg til å tenke på en ting, jeg må ikke glemme å ta ut penger for å fylle opp togkortet mitt.

Det er dessverre ikke mulig å fylle det opp elektronisk. Her må du betale med cash inn på en automat som leser kortet berøringsfritt. Er det ikke fantastisk?