Et høyteknologisk land, men Cash is King
Søndag er en gledens dag i Japan, det er siste dag med restriksjoner. Siden 7. januar har vi vært underlagt et strengt regime der restauranter har måtte stenge allerede KL 20. Det samme gjelder barer, pubber, karaokesteder og kinoer. Mandag 22. er dette historie og vi kan igjen leve som normalt. Ekstra gledelig er at denne opphevingen kommer akkurat tidsnok til å starte feiringen av Sakura, noe jeg skrev om i forrige brev. Noe av det første mine kollegaer sa da jeg kom på jobb da dette ble annonsert, var at nå kan vi gå ut å spise og drikke øl sammen. Jeg ble litt rørt da de sa det fordi dette er tydelig noe som har plaget dem. Vi har jobbet sammen i drøye tre måneder, så det hadde vært hyggelig å møte dem i det sivile også. Planlegging av feiringene rundt om i parkene er også i full gang. Her om dagen la jeg merke til at store mengder griller ble utplassert i en av parkene. Så piknik med grilling under kirsebærtrærne blir nok veldig spesielt og ikke minst hyggelig. Trærne blomstrer allerede og skal nå full blomstring mandag 22. mars. Så denne opphevingen av «State of Emergency» kom akkurat i tide til Sakura og ikke minst til OL-fakkelstafetten som skal starte neste uke. Regner med at denne opphevingen er tilfeldig med valget av tidspunkt.
Etter nesten 90 dager i Japan har jeg fra dag en latt meg fascinere av alt det teknologiske her og blir stadig overrasket. Jeg kan ta som et eksempel, kun en 17 minutters togtur unna ligger bydelen Akihabara, også kjent som elektronikk byen i Tokyo. Her ligger butikkene på rekke og rad fulle av elektronikkvarer av alle slag. Siste skrik av alt finnes her. Går vi i motsatt ende til gamle retromaskinen som Commodore 64, 128, Cinclair SX spectrum+ og Atari 65XE for å nevne noen, disse kan også kjøpers her i topp stand. Noe annet som også er fasinerende er en tur med det førerløse toget mellom Shimbasi og Odaiba. Å sitte på første rad er forbeholdt barna har jeg blitt fortalt. At månedskortet også kan brukes til å betale i kiosken når man passerer denne i full fart på vei inn i et tog er jo en selvfølge. Alt er jo tilpasset den travle hverdagen i Japan. Noe annet som også forundret meg i begynnelsen var det utallige antall ATM eller minibankautomater som finnes over alt. Når jeg sier over alt, så mener jeg overalt. Det hele startet da jeg skulle skaffe meg mitt månedskort og senere skulle fornye dette. Det gjøres selvsagt i en av de flere hundre maskiner som finnes på alle stasjonene og betalingsformen er selvsagt CASH ONLY, ja du leser riktig. Kontant betaling er det mest gangbare betalingsformen for en japaner.
Det finnes også restauranter som har skiltet CASH ONLY på døren, til og med her på jobben betales lunsjen med kontanter. Selvsagt står det en minibankautomat ved inngangen så det er jo ikke noe problem. Med så mye sedler og mynter i omløp så skulle man tro at disse var utslitte og ekle å ta på. Sannheten er at sedlene er nye og jeg har til gode å se en ekkel gammel seddel.
Men hvorfor så mye kontanter i dette høyteknologiske landet? Det finnes ikke bare en enkel årsak til dette, men det er en sammensetting av flere elementer. Riktignok så skal det finnes 2.8 betalingskort pr innbygger som er omtrent samme antall som i England, Australia og USA. At tallet er så høyt er kanskje ikke så rart, siden månedskortet også inngår i disse tallene siden denne også et betalingskort som du selv fyller opp. Ser vi derimot på kontantene som er i omløp står disse for nesten 80% av all daglig handel her i Japan. Det finnes ikke noe offisiell forklaring på dette fenomenet, men det som er klart er at både enkeltpersoner og institusjoner støtter opp et system som er gjensidig fordelaktig, og det har vært få meningsfulle grunner for å forstyrre landets avhengighet av kontanter. Det er jo også raskere å betale med kontanter enn å måtte vente på en korttransaksjon.
Men penger er også kultur i Japan. En tradisjon kalt otoshidama går ut på at barn mottar små mengder kontanter på nyttårsdagen i søte små konvolutter kalt pochi bukuro. En annen tradisjon er en seremoni der japanere leverer sine gamle regninger i bytte mot nye og ferske regninger.
Kontanter føles tryggere og sikrere sies det.
Den japanske versjonen av å ha penger under madrassen, er å ha pengene i en kommode. Japan er et trygt lang der lommetyveri eller ran nesten ikke forekommer, noe som gjør bruk av kontanter trygt og ikke minst enkelt. Jeg går selv med rundt 5000 yen (drøye 400 nok) i kontanter på meg, men er ikke så flink til å bruke disse. Jeg holder meg til kode + klar.
Må også nevne at nesten alle tar kort som betalingsmiddel.
Hva var det som fikk meg egentlig å skrive om cash? Rett nedi gata her jeg bor serverer de store banansplitt, og selvsagt så er betalingsmetoden CASH-ONLY.
Jeg går utrolig mye i helgene så fottøy burde jeg nok vært flinkere til å velge ut. Går vi så over til det praktiske her, må det være at det er tilrådelig å bruke fottøy som ikke tar minutter å ta av og på fordi du aldri vet hvor mange ganger du trenger å ta av deg skoene i løpet av dagen. Det er flere steder i Japan hvor du må ta av deg skoene av hygieniske årsaker og for å beskytte tatami mattene som brukes som gulv mange steder. Du vil bli bedt om å gjøre det samme når du kommer inn i et hjem, en ryokan (tradisjonelt gjestgiveri), i visse restauranter, helligdommer, templer samt i noen tradisjonelle butikker. Så hvis du er på vei inn i en butikk eller restaurant og denne ligger rundt 15cm høyre opp enn inngangspartiet, da kan dette tyde på at skoene skal av. Jeg har tidligere skrevet om damene som går på stylter med to nummer for store sko, men jeg velger å tro at det finnes nok en mellomting.
For meg som ikke er treningsinteressert kom det som et lite sjokk da jeg sjekket min klokke og telefon her om dagen. Jeg måtte sjekke antall skritt jeg har gått i siden 2. januar. I skrivende stund er tallet på 618.717 skritt i pensko. En snitt på 7800 skritt om dagen. Går jeg tilbake til reisebrevet datert 5. januar der jeg skriver, jeg har et mål om å gå ned 12 kg her i Japan, så vet jeg med sikkerhet at svaret ikke er 12 kg. Det er lov å være ambisiøst og ha et mål. Sannheten er at jeg hverken vet om jeg har gått opp eller ned, men håper selvsagt at med all denne vandringen at det har blitt noe. Må faktisk stramme beltet litt ekstra, og som en evig optimist er følelsen bra.
Neste uke kommer mitt siste reisebrev for denne gang. Nå skal jeg ta på penskoene, lade opp mitt kamera og komme meg ut en tur i parken. Grillmaten luktet nydelig lang vei i går.