Verden er ikke stor, og det kan fort bli kaos

Jeg kan ikke la være å skrive litt om Japan igjen.

Noe av det mest interessante ved å reise er å komme i kontakt med mennesker. Man skulle tro at under Covid-19 pandemien ville det å komme innpå folk bli vanskelig, men sannheten er at jeg kan ikke si at det er tilfellet. Det som kanskje er annerledes, er at det ikke er mange av oss ikke japanere som ferdes rundt på restauranter, barer, turistattraksjoner osv. men det gjør en japaner. Alle går jo med munnbind og respekterer avstand vi har til hverandre uten at vi er fanatikere av den grunn. Som de seier her, livet må jo gå videre og de fleste tåler nok dette. Noe som derimot gjør meg litt forvirret iblant, er behovet for å kunne ha en samtale med noen på engelsk uten å måtte være redd at det som kommer ut blir misforstått. Språkbarrieren er veldig høy.

Nå har mine japanske kollegaer fått motivasjon til å lære seg mer engelsk og jeg observerer dem stadig vekk med nesen langt ned i telefonen mens de hører noe på engelsk som de så gjentar. De gjør en kjempe innsats for å lære og de kommer med nye ord og fraser hver dag. Noe jeg ikke har sagt til dem, er at jeg gjør det samme for å lære meg litt japansk. Nå klarer jeg faktisk å bestille mat og ikke minst et glass vin, og spør de om det skal være rødt eller hvitt så svarer jeg også på det. I begynnelsen var det ikke slik, da endte det ofte med at jeg fikk et glass rødt og et glass hvitvin og gjerne et par ganger også. Tall derimot er det verre med. Bestilte her om dagen fem kylling nuggets og kom ut med 15 stykker.

Tallet fem er på japansk «go» og tallet ti er «ju». Da blir tallet 15 «ju go». Så jeg har nok knota det til siden jeg også mente å si, «too go», altså en bestilling blandet av japansk og engelsk. Med litt stress og masse tenking ble det sikker litt mumling under munnbindet slik at det ble «ju go» og ikke «to go», altså 15.  Jeg har nå også lært at her sier man, take out og ikke to go.       

Men så var det dette med at verden ikke er stor. For noen år siden så var min yngste datter på utveksling i USA og et av hennes kriterier så vidt jeg husker var at hun ikke ville til en storby. Hun søkte og ble til slutt tildelt en familie i Minnesota. Nå er Minnesota ikke akkurat en liten by, men med en kjøretur fra flyplassen til hennes bosted på rundt tre timer, da er vi utenfor bykjernen. Hun skulle bo i en by som heter Grand Rapids.

For noen uker siden var jeg innom den chilenske restauranten her i Japan for å spise empanadas og snakke litt spansk. Casa Eduardo som stedet heter, har nok den beste chilenske maten i hele Japan. (det finnes ikke flere chilenske restauranter i Japan). Mens vi satt og snakket dukker det opp et par som ikke var japanske og heller ikke chilenere, men de var veldig interessert i menyen. Vi kom fort i snakk og vi måtte fortelle hverandre hvor vi kom fra, og hva vi drev med her i Japan. Jeg fra Chile, men utvandra til Norge i 1974, var på jobb og drev med opplæring innen luftfart her i Japan ble min kortversjon. Hennes var at hun jobbet innen økonomi på den amerikanske ambassaden her i Tokyo, men hadde tidligere jobbet i Mexico, og der hadde hun lært seg spansk. Hun la til at hun kom fra USA, Minnesota.

Videre fortalte de at de oppsøkte restauranten for å få litt smak av Chile, siden de skulle flytte dit i august for å jobbe for den amerikanske ambassaden i Santiago. For et sammentreff og en liten verden vi bor i tenkte jeg.

Litt stolt kunne jeg så fortelle at jeg også hadde vært i Minnesota for noen år siden. Hun lo litt samtidig som hun sa, men du har nok aldri hørt om stedet jeg kommer ifra. Jeg fortalte videre om min datter som hadde vært på utveksling og at vi hadde vært på besøk under hennes graduation og at vi hadde bodd på et hotel som lå ved siden av huset til Judy Garland. Da begynte hun å løfte på øyenbrynene. Når jeg så fortalte navnet på byen hun hadde bodd i, skiftet hun farge i ansiktet tvers gjennom det svarte munnbindet. Hun kunne ikke tro at det var mulig, hun var selv fra denne byen og hadde gått på den samme skolen. Hun fortalte videre at hun bodde et lite stykke utenfor selve byen i nærheten av en flyplass jeg sikkert ikke hadde hørt om. Da sa jeg Hibbing, noe som var helt korrekt. Hennes bestemor hadde selvsagt norske aner, og etternavnet var Andøy. Hun spurte selvsagt om navnet til familien der min datter hadde bodd, og hun visste godt hvem Dr. Schlauderaff som er optiker og hans familie er.  

Jeg spurte også hva han drev med for det hadde vi glemt, og da var svaret at han var utdannet ingeniør, men nå var han stort sett bare med og håpet å kunne få seg en jobb i Chile. Han var fra Paris, og veldig opptatt av rødvin og champagne. Enda et sammentreff.

Det er slike episoder som gir meg inspirasjon til å reise mye i jobbsammenheng. Jeg er heldig som har en jobb som innebærer mye på farten, men det blir også en livstil der man ofrer mye på hjemmefronten. Jeg bor mye på hotell, garderoben er min koffert, er mye alene, men trives utmerket med det. Har heldigvis en kone som forstår meg.

Nå er det ikke lenge til mitt opphold her i Tokyo er over, men jeg har allerede flere reiseplaner klare og er klar for nye oppgaver.  

Så var det Japan. Restriksjonene er i ferd med å lempes på litt slik at nå kan restauranter og barer ha en time lengre åpent på kveldene. Har et par ganger selv blitt forsiktet ut fra jobben, noe som har resultert i at jeg ikke har rukket restauranten før stengetid. Nå er ikke det akkurat noe krise for hvor i verden finnes kanskje det største utvalget og antall mat-/drikkeautomater, jo nettopp her i Japan.

Automatene «vending machine» finnes nesten på gatehjørne og gjerne litt skjult så de ikke skal være dominerende. Det sies at antallet maskiner er på over fem millioner, noe som tilsvarer en maskin pr. 23 innbyggere. Her kan alt, og jeg sier alt kjøpes. Kan ta som et eksempel matautomaten på hjørnet hos meg som tilbyr stekt kylling, men ris og karrisaus.

Du putter på 500 YEN mynt (drøye kr 40.-), seddel eller rett og slett ditt togkort før du hører at maskinen begynner å jobbe. Kyllingen frityrstekes, risen legges klart og sausen varmes. Ikke mange sekunder senere kommer det en fantastisk ferdigtilberedt rett ut av maskinen. Skulle tro at det satt en og jobbet inni maskinen.

Når maten kommer ut, har du to muligheter. Enten å ta den med deg eller spise den på stedet. Velger du take out, blir maten levert ferdig pakket. Nå spiser man ikke mat offentlig på gata i Japan, men siden maskinen står litt bortgjømt, er ikke dette noe problem. Skulle du ha lyst på dessert, klarer nabomaskinen dette. Drikke finner du ved siden av på neste automat. Her kan du velge alt ifra vann fra mange steder i Japan til japanske øl eller brus. At alt dette er mulig har sin årsak fordi maskinene får stå i fred. Ingen som driver med hærverk og lignende.

Alle som søker om lisens, kan sette opp sin egen automat. Man blir ikke rik av det, men tanken er å kunne hjelpe til med å fremskaffe mat, drikke osv. i en ellers travel hverdag til oss som jobber i Japan.

Så var det ukens tips. En japaner er alltid travel og går stor sett med øynene rettet mot sin mobiltelefon. Flere tusen vandrer i full fart i alle retningen på togstasjonen uten å kollidere med hverandre. Skulle du derimot stoppe helt opp for å ta et bilde, da skal jeg love deg at det blir kaos.

Så et lite tips, ikke gjør det. God helg