En måned igjen og et ensomt bryllup

En måned igjen, men jeg har så absolutt ikke startet med noe nedtelling. Jeg har det helt topp her i Japan og selvsagt står opplevelsene i kø, men som dere kan lese av overskriften har medaljen også en bakside.

I Japan lever vi veldig fritt med lite restriksjoner sett med norske øyne. Det meste fungerer som normalt. Restauranter, kafeer, barer er åpne og folk nyter livet. Men selvsagt er ikke dette bra nok. Det meste stenger kl. 20, men døgnet har jo 24 timer, slik at det er nok av tid til å nyte godene som vi har. Tokyo er en by som aldri sover med et unntak, tog og t-bane kjører ikke om natten.

Mange her har også blitt pålagt å jobbe hjemmefra og det er denne gruppen som kanskje hører til medaljens bakside. Japan utnevnte her om dagen sin egen ensomhetsminister og det forteller litt om problemet som har bygget seg opp. Jeg har tidligere skrevet om selvmordstallene som har skutt i været, tall som overgår de som har mistet livet pga Covid-19. Det som også gjør saken spesiell, er at tallene øker markant blant kvinnene. 

Mange av de ensom er også uten jobb, familien langt unna og de som har en jobb yter nok ekstra for å ikke gi slipp på denne. En gylden regel er at man ikke går hjem før sjefen. Jeg jobber selv 9 timer om dagen, pluss en reise på 50 minutter hver vei, da blir det lange dager selv uten en japansk sjef. Så ensomheten blant japanere bunner i som mange andre steder i verden, Covid-19 restriksjonene som mange føler som en begrensing av friheten, men jeg velger å tro at dette er også tankemåten mange her i Japan har. Nå har ikke Japan lov til å stenge ned landet sånn uten videre, alt skal være basert på frivillighet. Godene er bra for de som velger å gjøre dette, dermed stenger det meste kl. 20 på kvelden. Staten blar opp store summer slik at lønnsomheten er til stede siden turismen er totalt fraværende. Dessverre så faller enkelte også utenfor og mottar ikke noe støtte. Smittetallene er fortsatt lave, og flere av restriksjonene vi lever under blir opphevet 7. mars. Mange gruer seg til dette for da blir også tilskuddet borte. 

Men så var det dette med ensomheten som ikke skyldes Covid-19. Her i Japan kan det aller meste kjøpes, til og med sitt eget bryllup eller som det heter her «Solo Wedding». Dette er et opplegg som gjerne utstrekker seg over to dager. De som velger å gjennomføre dette er som oftest unge damer i 20 års alderen, men selv damer i 50-60 års alderen figurerer på bilder jeg har funnet. Konseptet blir arrangert av egne brudesalonger der du selvsagt blir stylet opp fra topp til tå. Her skal frisyren, sminken, fotograferingen, drinker, mat med «skuespillere og venner» og ikke minst drømmebrudekjolen være på plass. Og for å ikke glemme, hotellovernattingen. Det er også mulig å leie en brudgom som bare er til stede på avstand, men statistikken viser at de fleste velger å avstå fra denne muligheten. Jeg har selv møtt mange av disse damene på de typiske fotostedene i Tokyo, der de gjerne skal ta noen flotte bilder. Fototeamet består gjerne av 3-4 personer.

Det blir to dager med hygge, moro og for mange nok en opplevelse for livet. Når disse to dagene er over, er det bare å pakke sammen, skifte til sivile klær igjen og drømmehelgen er over. De forlater stedet glade, fornøyde og mette. De har også med seg et fotoalbum fra sitt eget bryllup, men her kommer det uforståelig, de er fortsatt ugifte.

Det hele er bare en fantasihelg der drømmen skal leves ut.

Jeg må innrømme at når jeg skriver dette, så gjør det litt vondt og tenkte over hva de kanskje føler i etterkant når seansen er over og oppgjørets time kommer. Når har jeg ikke innhentet hva dette koster, men gratis er det ikke. Et raskt søk via Google viser at prisen starter på ca. kr. 20.000 for to dager med glamour. Faktum er at mange japanere forblir ugifte, men det er vel slik mange også vil ha det. Mange av disse damene er vel etablerte, har en god jobb og har så absolutt ikke lyst til å dele pengene sine med en som ikke passer inn 100%. Eneste fordelen slik jeg ser det, er at du slipper å få med en svigermor med på kjøpet. Skal man se dette i et annet perspektiv, forventer man at det blir en nedgang på befolkningen her i Japan, et sted mellom 26 % og 38 % mot år 2060.

Jeg har kun japanske mannlige kollegaer og har etter hvert kommet litt under på huden på dem. Her om dagen måtte jeg spørre om hvem som var sjefen hjemme. Det ble stor latter, alle bukket og la ikke skjul på hvem som var sjefen. Det var fruen i huset. Hun står for det meste med et unntak, og det var grilling. Dette hadde de ikke greie på.

Hva annet har Japan pådratt seg under denne pandemien, jo golfsporten har tatt helt av. Jeg ser stadig folk drasse med seg golfbagger og traller inn på toget på vei til en av de mange golfbanene her i Tokyo. Tror det finnes rundt 21 baner. Japanere er flinke til å bruke naturen noe som er lett å se i helgene når mange søker tilflukt i en av de mange parkene i Tokyo.

En annen aktivitet som har eksplodert er snowboard. Det skal ikke lange togturen herfra så skal det visstnok finnes masse gode fasiliteter.

Så selv om Tokyo er en storby med masse asfalt og betong, er det ikke lange veien ut av gryta til de mange flotte stedene utenfor bykjernen. Jeg har selv tenkt å reise og da blir et besøk til vestkysten som de anbefaler meg å gjøre.

Så ja, pandemien har skapt både negative og positive sider. For min egen del er det også litt negativt. Seilflyklubben jeg hadde tenkt å besøke er stengt for gjester, men etter en del eposter frem og tilbake der jeg skrev at jeg var veldig involvert i «The Norwegian Sports Federation» inne opplæring av seilflygere, altså Norges Luftsportforbund så åpnet dørene seg. Så seilflyging i Japan blir det snart på meg. Nå jobber jeg riktignok med fly hverdag, men for dere som også har fly som hobby, dere tipper jeg forstår meg og trenger derfor ikke å utdype dette noe mer. Flyging er en sjukdom som absolutt burde vært på blåresept.  

Listen over mine skybarer vokser og har to nye i sikte denne helgen. Jeg er opptatt at de skal være høyt oppe, men den ene som jeg nå har funnet skal ligge lavt, 24. etasje, men utsikten skal gi et fantastisk overblikk over Tokyo. Jeg fikk tatt et av mine drømmebilder sist helg og har nå et motiv igjen. Så kanskje dette er stedet, jeg har jo bare en måned igjen.

Til slutt veldig kort om konserten jeg skrev om sist uke. Det som jeg trodde var en liten konsert, var noe som nesten kan måle seg med en konsert på Valle Hovin. T-banen var stappet og jeg kan ikke huske å ha sett en så stor folkevandring på lenge. Jeg valgte å avstå fra konserten. Føltes ikke riktig å være i en så stor folkemengde i disse dager. Jeg respekterer viruset, men er ikke hysterisk på noen måte. Tar mine forholdsregler, lever som normalt og slik akter jeg også å gjøre det fremover.

Så dermed ble det Youtube på rommet med Modern Talking og andre 80-tallsfavoritter.

Ellers er jeg i ferd med å gjøre noe dumt, men det får jeg komme tilbake til neste uke.