Tiden går fort og jeg har hjemlengsel
Har på følelsen at det ikke er så mange dagene siden jeg sist skrev så det er tydelig at tiden går fort for min del. Uken har igjen vært fulle av inntrykk og det begynner å bli vanskelig å plukke ut noen spesifikke saker siden alle har sine historier. Et tema jeg var innom i et tidligere brev er «Anime». Anime som er et japansk låneord som er en forkortelser for animation, og betegner de fleste animasjonsfilmer med unntak av helaftens filmer. Her kjennetegnes stilen med at kvinnelige figurer og noen mannlige har store øyne, hoder, og lange ben som oftest er lengre enn resten av kroppen.
Disse tegneserier leses baklengs fra høyre til venstre siden det er slik en japaner leser og ofte er disse bladene kun tegninger siden mange mener at bildene er viktigere enn selve dialogen. Nå er det ikke det å lese eller bla i et blad som har gjort meg interessert i dette tema, men heller hva som får en japaner til å bruke mangfoldige penger på sine helter og ikke minst kle seg ut som en av dem og vandre gatelangs for å vise seg frem i helgene.
Dette kalles for Cosplay og det finnes ufattelig mange store butikker gjerne på 5-6 etasjer der kostymer, parykker, masker, sko osv kan kjøpes og ikke minst leies til formålet. Cosplay er en subkultur der intensjonen er å ligne mest mulig på en bestemt rollefigur. Her er også ordet Cosplay en kombinasjon av to ord, «Costume» og «Roleplay». Rollen du velger ut behøver ikke være hentet fra en tegneserie, men kan like gjerne være fra serier, videospill, fantasifilmer, superhelter, robot, monstre osv. De som utøver dette, er gjerne nerdete tilhengere og jammen finnes det mange.
Dette har også blitt så vanlig at de har sine egne «cosplay etiquette».
Jeg har jo ofte lurt på hvorfor folk står i kø utenfor disse butikkene i helgene, så jeg måtte spørre. Årsaken er at de vil inn og bruke noen timer på å kle seg ut som sine helter og ta masse bilder som de senere kan publisere på sosiale medier, men aller helst ønsker de å gå ut å vandre i byen. Denne trenden er så stor at det har resultert i noen kommersielle konflikter, siden tegneserieskaperne mener at de sitter på rettighetene, masse bilder havner ute på diverse sosiale medier og at de tilsynelatende selges. En dom i saken har heldigvis for fansen avklart dette med, at så lenge intensjonen til den som kler seg ut og går ute ikke er å ta bilder for å selge videre, men kun til eget bruk, så anser de ikke dette som en kommersiell konflikt. Så dermed kan de fortsette med dette i helgene. For meg er det uansett beundringsverdig å se ungdommen og faktisk voksne leve ut sine helter. Det finnes egne bydeler her i Tokyo som de gjerne møtes og turistene gjerne strømmer til for å ta bilder eller bare beundre dette skuet.
Når jeg først nevner ordet bilder så hadde jeg en morsom opplevelse sist helg. Jeg tok toget til bydelen Odaiba, som er bydelen der Disney World ligger. Jeg dro ens over for å se Tokyo Skyline og prøve det førerløse toget som går fra sentrum og kanskje ta et bilde eller to. Det ble ikke bare et par bilder, men litt over 100 bilder av utsikten og jeg var ikke alene. Jeg så tidlig at det ble en liten folkevandring ned mot platået når solen var på vei ned og jeg fulgte etter strømmen. Jeg fant meg en plass, satte opp fotostativet (ja det hadde jeg med i sekken) så var det bare å vente på det rette lyset. Som sagt jeg var ikke alene og jeg overdriver ikke om jeg sier at vi nok var over 50 stykker som skulle ta bilde av utsikten. Jeg ble ikke 100 %fornøyd med resultatet, så jeg må nok tilbake en kveld å ta noen nye bilder. Noen vil nok si en dårlig unnskyldning for en ny tur, og det stemmer kanskje litt.
Dette med å ta bilder i Japan er noe jeg har tenkt på siden jeg begynte å planlegge mitt opphold her. Og det er kanskje stilen gatefotografering jeg heller mye mot, noe som er utrolig morsomt men samtidig krevende. Det er så mye folk at det er alltid noen som kommer i veien og havner foran kamera, men jakten på det perfekte bildet er alltid i tanken. En japaner liker å bli tatt bilde av og tar mye bilder selv, så det er alltid høflig å spørre om det er greit først.
Må jo innom tog denne uken også. Leste her om dagen i en norsk nettavis om punktligheten til togene hjemme i Norge som aldri har vært bedre. Her i Tokyo er togene i snitt forsinket med 0.9 minutter eller 54 sekunder for å si det på godt norsk, og dette innenfor en radius på 50 km innenfor sentrale Tokyo. Tallene sier videre at er toget forsinket med mindre enn ti minutter, så skyldes dette med 47.2 % sannsynlighet at noen prøver å gå om bord etter at toget har lukket dørene, 16 % skyldes at dørene må gjenåpnes og 12 % skyldes at noen trenger legehjelp. Det hender selvsagt at det oppstår forsinkelser av andre årsaker som vær o.l. Det som er skremmende, er at hvis det tog er forsinket med 30 minutter eller mer så er 43.6 % av årsaken at noen har valgt å hoppe ut foran toget. Og det er akkurat selvmord som er et stort problem her i Japan. Jeg har ikke de ferskeste tallene for 2020 men i 2019 var det drøye 20.000 som valgte å ta sitt liv og tallene for 2020 ser nok enda mørkere ut pga Covid-19 pandemien. Det har blitt etablert mange nye kontaktsenter man kan ringe for å få hjelp, så dette har blitt et stort problem.
Man skal heller ikke reise langt før man finner skogen Aokigahara ved foten av Fuji-fjellet som ligger drøye 100 km unna sentrale Tokyo. Skogen er kanskje i dag mest kjent som selvmordskogen hvor mange mennesker drar hen for å ta livet av seg. Myndighetene har også prøv å sette skilt i skogen med ordene «Livet er en gave» og «Tenk på familien din» uten at det har gitt merkbare resultater. Årsaken bak tragediene er mange, men det får bli en annen gang.
Men nå skal jeg ikke bare skrive om elendighet. Mange gode historier dukker opp hver dag som den her om dagen der jeg måtte vekke en som hadde sovnet på toget. Jeg ser vedkommende hver morgen på toget, sitter på sin faste plass akkurat som jeg også gjør og har nå etter noen uker lært meg at han skal av nettopp på denne stasjonen. Han var nok ekstra sliten for hodet hans hang nok lengre ned enn normalt og jeg hadde samtidig i tankene statistikken om legehjelp i tankene. Så jeg tok forsiktig tak i hans arm og vekket han. Han ble først forfjamset av å glane på en latiner i noen sekunder før han forsto hva som hadde skjedd. Han takket, bukket som en høflig japaner og forlot toget sikkert glad og fornøyd men garantert litt flau. Nå er vi på hils hver morgen.
Så var det dette med hjemlengsel. Jeg har ikke hjemlengsel til Norge. Jeg har det veldig bra her i Japan. Skulle selvsagt ønske å kunne være med min familie, hilse på mitt nye barnebarn, kose med hunden Louis, men det kommer. Hjemlengselen jeg sikter til er mitt hjemland Chile. Siste gang jeg var der var desember 2019, så det begynner å bli noen dager siden. Jeg har derfor lenge drømt om å spise chilensk mat, føle litt på kulturen, kunne snakke med min fetter, være med venner eller bare ikke gjøre noe. Så jeg ble overlykkelig her i Japan siden jeg er så heldig at kun 20 minutter unna ligger det en chilensk restaurant. Eduardo eier og driver dette stedet. Var innom han lørdag formiddag for å spise empanadas og det endte med grillings og selvsagt vin. Denne restauranten ga meg en følelse av å være i Chile. Maten, vinen, musikken og stemningen. Takket være dette besøket ble hjemlengselen til Chile kurert for denne uken så det blir nok flere besøk.
Sayonara