Snart helg og jeg sier Catch-22
Som overskriften sier så har jeg nå vært her i snart en måned og det er utrolig hvor fort tiden går. Det har vært noen spennende uker, med mye lærdom og selvsagt noen små nedturer som heldigvis ikke er av det negative slaget. Det hører jo med til kulturen her, men det kommer jeg tilbake til.
Her går jo livet sin vante gang. Jeg står opp 06:15 hver morgen, forlater rommet 07:10, ankommer stasjonen 07:22, toget går presist 07:27, ankommer stasjonen ved jobben 08:09, går til hovedporten og ankommer 08:14 før en stoppepause utenfor basen, 08:15 spilles en hymne mens flagget heises. Hele militærbasen står stille i et minutt. 08:16 viser jeg mitt ID kort og vandrer inn, en kollega venter i bilen for å kjøre drøye 2 km før min dag kan starte. Min oppfatning er som dere leser, at hele det japanske livet består av å være presis. Skal ikke beskrive tidene jeg følger ved arbeidsdagens slutt, men det blir ganske lik prosedyre. Slutter 17:01 (revelje 17:00) og jeg skal rekke toget 17:18. Det finnes ikke rom for forsinkelser, noe som passer meg utmerket. Jeg er jo en latiner og burde være vant til at tid er noe man har og ikke noe man forholder seg til. Sannheten er at jeg hater folk som er forsinket uten grunn, så den delen av meg er utvasket.
Skal jeg skrive litt om den japanske kulturen så må jeg si at jeg liker den mer og mer. Jeg er heldig som jobber med japanere hele dagen og er ikke bare en vanlig turist. Man kommer litt under huden på dem og begynner å lære meg litt japansk humor. Maten er fantastisk (ikke bare pizza og biff), menneskene er flotte i ordets rette forstand, gatelivet og ikke minst mye av musikken også. Her er det mye 80 talls musikk, noe som passer meg utmerket.
Etter jobb på vei til hotellet gjerne 18:03 hender det at jeg stopper på en sportsbar for å ta en matbit eller bare for å høre litt annet enn det japanske språket. Her møtes flere nasjonaliteter av de som bor her og det er godt å høre litt god engelsk. Noen japanere kommer også hit siden det er «Happy Hour» fra de åpner til en time før stengetid. Jeg har skrevet om det japanske drikkekulturen før, så jeg skal ikke gjenta det, men jeg er fortsatt fasinert.
Jeg skriver at her møtes mange, men vi er ikke så mange innenfor lokalet. Det er strenge restriksjoner for å komme inn, telleapparatet gir deg et Go eller Stop basert på hvor mange som er innenfor lokalet og du må selvsagt passere temperatursjekken som skjer automatisk når du går inn døren. Lyser det grønt alt er bare velstand og det er full jubel i baren. De ser jo for seg mer omsetning og det unner jeg dem på lik linje med stedene hjemme i Norge. Lurer på hva som skjer om det skulle blinke rødt når noen kommer inn. Jeg mistenker at målerne trenger en liten kalibrering. Sist jeg gikk inn viste den 35.3 grader på meg, så jeg lider sikkert av hypotermi , men når du kommer rett fra gata så er panna som oftest veldig kald. Musikken som spilles er topp og det rykker nok i foten for mange av oss, noe som er tydelig å se blant gjestene. 80 talls musikk for alle pengene.
Det som er forunderlig når jeg først nevner rykke i foten, er at det egentlig er forbudt å danse i Japan. All dansing på offentlige steder er etter gammel Japansk lov forbudt. Det er kun utesteder som innehar «danselisens» som har lov til å tillatte dansing. Dansestedene skal heller ikke være for mørke, slik at kriminalitet ikke skal forekomme i det mørke. Denne loven stammer helt tilbake til 1948 der tanken var å utrydde prostitusjon og kriminalitet. Paradokset er jo at Tokyo er et av verdens metropoler for uteliv med sine utallige nattklubber.
Spør jeg en av mine kollegaer om dansing så sier det bare, «Nihon no dansu sensō» som betyr Japan’s war of dance, så ler de høyt. Så det gjelder å være forsiktig og ikke ta noen Travolta-bevegelser mens man venter på å bestille noe i baren, selv om jeg tviler at denne loven følges 100% i dag. Tror nok den tiden er forbi.
Jeg har tidligere skrevet om lojaliteten en japaner har overfor sin sjef og ikke minst overfor andre mennesker. Men det er ikke til å stikke under en stol at dette skaper noen utfordringer i det daglige for meg som skal gjøre en jobb her i Japan.
Jeg har ikke en japansk sjef, men jeg må bare respektere at ting tar lengre tid her, selv om vi i bedriften i Norge og meg er enige om hvilken oppgaves som bør gjøres og i hvilken rekkefølge.
Det er her utrykket Catch-22 kommer inn. Så hva betyr egentlig dette utrykket.
Catch-22 er en situasjon som man ikke klarer å unnslippe fra på grunn av motstridende regler eller begrensninger. Dette skyldes ofte regler, forskrifter eller prosedyrer som man er underlagt, men som man ikke har kontroll over, fordi å bekjempe regelen er det samme som å godta den. Ble du noe klokere?
Et annet eksempel for å beskrive dette på en enklere måte er å tenke følgende. En hjemløs person prøver å finne seg en jobb slik at han har råd til å ha et sted å bo, men siden han ikke har noe sted å bo, kan han heller ikke søke på jobben. Dette er en Catch-22 situasjon.
Og det er akkurat dette som er livet i Japan. Utrolig fascinerende men samtidig litt frustrerende på en positiv måte. Selve Catch-22 utrykket er hentet fra en novelle med samme navn som kom ut i 1961 om en italiensk pilot under de siste månedene av andre verdenskrig. Jeg skal ikke utdype hvilke Catch-22 jeg er fanget inn under, men la det være sagt. Jeg har god tid på at de skal bestemme seg hvem som skal åpne døren for meg, og det er ikke noe alvor i det. Jeg prøver bare å beskrive en situasjon. Japan lever ikke etter Catch-22 prinsippet, men det er en følelse jeg selv får når ting tar litt lengre tid enn jeg selv mener er nødvendig.
Det blir som å gå inn på MC Donalds og be om en osteburger uten sylteagurk. Det er lettere sagt enn gjort. Den stakkars ansatte må spørre sin sjef om det er greit å lage en uten siden det står i anvisningen at det skal legges to skiver med sylteagurk.
Shopping har det blitt lite av selv om jeg bor ved et shoppingsenter. Det er ganske merkverdig hva som selges og jeg tror at det meste er å oppdrive her. Det siste jeg la merke til her om dagen er en liten maskin til å ta piercing på egenhånd. Det finnes mange forskjellige maskiner for piercing, navlen, ørene, nesen og sikkert andre steder uten at jeg har sjekket dette nøye. Jeg trodde først dette var små reisesymaskiner som er kjekt å ha i kofferten om behovet skulle melde seg for å legge opp en bukse. Det er også ofte kø utenfor kakebutikken, så det er tydeligvis populært med søtsaker. En italiensk isbar har jeg også funnet og der er det avbildet en banansplitt. Så snart skal jeg vurdere en.
I et av mine første reisebrev skrev jeg om min ambisjon om å gå ned i vekt. Jeg har ikke fått gått på vekta, men følelsen er at jeg er på god vei. Måtte her om dagen stramme beltet et hull lengre inn, så det tar jeg som et godt tegn.
Men nå er det helg og været som er meldt ser fenomenalt ut. Planene er klare, og det blir selvsagt å få tatt noen flere bilder. Skal også oppsøke steder jeg har tatt bilder av før siden jeg har fått noen tips på hvor man skal gå for å få en enda bedre vinkel på et bilde jeg er på jakt etter samt noen nye steder. Tips på nye spisesteder som jeg ser frem til har jeg også notert, så jeg tror at helgen blir bra.
Til slutt i denne ukens lille reisebrev blir det en gladnyhet.
Hurra, jeg slipper å handle inn 90 par sokker og 90 truser. Jeg har funnet et vaskeri og det koster meg ca. 60 kr for en maskinvask inklusive tørking i tørketrommelen. Må nesten innrømme at jeg fikk meg en god latter da jeg fant vaskeriet. Jeg satt nok igjen med samme følelsen som Berra og Robban i Selskapsreisen i deres jakt på Peppes bodega.
Mitt vaskeri ligger i sjette etasje på hotellet jeg bor i.
Sayonara fra Tokyo